Filters

Markku Luolajan-Mikkola - J.S. Bach: Complete Sonatas & Partitas - Klassisk Musikkmagasin

Rating: 6/6

Bach har ry for å være den eneste komponisten du kan arrangere for et hvilket som helst medium – tre kjeksbokser og en kvartett av skjeer, om du vil – og musikken kommer uansett smilende frem. Disse to innspillingene gjør ingen sjokkerende krav på toleranse, men de krever en viss bearbeidelse av dine forventninger. Bare det å høre de seks sonatene og partitaene for fiolin spilt på cello er et øre-sprang; en barokkcello, her stemt til en lavere A=415, er ytterligere et skritt. Men da jeg sluttet å sammenligne det jeg hørte her med mitt minne om den opprinnelige inkarnasjonen av musikken, og begynte å lytte til hva Markku Luolajan-Mikkola gjør, ga min nøling etter for beundring og verdsetting. Det er sant at det her og der er en passasje som ikke passer spesielt bra for cello, for ikke å snakke om barokkcello, men til syvende og sist klinger musikken så annerledes – den er selvsagt mye mørkere og tyngre – at det er som å oppdage et lager av nye mesterverk av Bach. Og hvor ofte skjer det. Spillet og innspillingen er begge lytefrie.

English Translation:

Bach has a reputation for being the only composer it is possible to arrange for any medium – three biscuit jars and a quartet of spoons, should you wish to – and his music will emerge smilingly no matter what. These two recordings make no shocking demands on your tolerance, but they do require a certain prepping of your expectations. The mere experience of listening to the six sonatas and the partitas for violin played on a cello is a leap of ear; a Baroque cello tuned to a lower A=415, is yet another leap. But when I stopped comparing what I was listening to here to my memory of the original incarnation of the music, and really started to listen to what Markku Luolajan-Mikkola is doing, my hesitation gave way to admiration and appreciation. True, there are passages here and there that are not particularly well-suited for a cello, much less a Baroque cello, but at the end of the day the music sounds so different – it is naturally much darker and heavier – that it is like discovering a storehouse of new masterpieces by Bach. And how often does that happen? The performance and the recording are both flawless.

Klassisk Musikkmagasin
01 November 2016